Når systemet svikter

I Norge lærer elevene at de bor i et pluralistisk samfunn der det er flere muligheter for individet til å fremme interessen sin overfor beslutningstagerne. Det er lærerne som har oppgaven å formidle denne innsikten. Det kan virke paradoksalt at de samme lærerne ikke evner å fremme skolens interesser gjennom de såkalte kanalene for politisk innflytelse.

Valgkanalen kan benyttes på tre måter; du kan bruke stemmeretten, bli et aktivt medlem i et politisk parti, eller du kan bli politiker. De siste 20 årene har skolen tronet øverst som valgkampsak. Politikerne har overbydd hverandre med fagre løfter om hvordan den beste skolen skal skapes. Parallelt med dette har den samme skolen stått overfor et dramatisk rekrutteringsbehov både når det gjelder å skaffe et tilstrekkelig antall lærere, men like alvorlig har vært behovet for at disse er dyktige vært. Problemet er at de samme politikerne abdiserer når det gjelder muligheten for å rekruttere de dyktigste av ungdommene. Årsaken er jo at det er lønns- og arbeidsvilkår som påvirker utdannings- og yrkesvalg for unge mennesker. Dette er overlatt til «partene» i arbeidslivet, og vil bli behandlet i neste avsnitt.

I løpet av disse 20 årene har samtlige partier på Stortinget, utenom Miljøpartiet de Grønne, befunnet seg i regjeringsposisjon. Samtlige har lovet forbedringer i skolen, noe som bare har medført økt styring, kontroll og byråkratisering. Mens man har sett beundrende på de gode resultatene som oppnås i Finland, tyr man til løsninger som er prøvd i mindre skolesuksessfulle land som Sverige og Danmark.

Det politiske problemet blir spesielt tydelig i Fylkeskommunen. Etter at de mistet styringen over sykehusene, har fylkespolitikerne kastet sin elsk på de videregående skolene. Det innebærer at de føler seg kompetente til å detaljstyre hvordan fravær skal føres, elever vurderes, samt hvilken pedagogisk metode som er best egnet – for alle. Siden de færreste velgere vet noe om hva som skjer i Fylkeskommunen, stemmer de bare på sitt vanlige parti når disse politikerne velges. Det foregår dermed ingen kontroll med den virksomheten de bedriver, og det stilles heller ikke spørsmål om sammenblandingen av byråkrati og politikk.

Organisasjonskanalen er en annen viktig vei til innflytelse. Arbeidstagerorganisasjoner som Utdanningsforbundet, Norsk Lektorlag og Skolenes Landsforbund jobber tas med som høringsinstans når beslutninger som påvirker skolen behandles. Dessverre lykkes disse i liten grad med å være premissleverandør når beslutningene skal fattes. Av en eller annen grunn er ofte lærerne de siste som spørres når viktige skolebeslutninger skal fattes.

Når det kommer til lønns- og arbeidsvilkår som altså står sentralt for alle jobbsøkere, kommer organisasjonene fullstendig til kort. Mens det ellers er vanlig at det er arbeidstagerorganisasjonene som stiller krav, og arbeidsgiverne som møter dem et stykke på veien, er det i skolen arbeidsgiverne som stiller krav, og arbeidstagerne som så må gi noen av sine goder i forhandlingene. Arbeidsgiverne, som for de fleste er KS, evner på ingen måte å se behovet for å fremstå som en attraktiv arbeidsgiver.  På den måten rekrutteres for få og for dårlige lærere. År etter år. Når dette har skjedd, har det vært forsøkt skjult med innføring av løsninger som at elevene har ansvar for egen opplæring, prosjektjobbing, det store Internettet osv. Dessverre virker ikke disse metodene når resultatene måles av internasjonale undersøkelse som PISA.

Ellers lærer norske elever at et viktig virkemiddel for fagforeningene er streik. Alle vet at streik er et nytteløst virkemiddel for skolefolk. Lærerstreiker rammer ikke arbeidsgiver økonomisk, det er faktisk slik at arbeidsgiverne tjener på streik, siden de slipper å utbetale lønn når det streikes. Hvis det blir tapere er det elever og deres foreldre. De kan eventuelt bruke stemmeretten sin for å løse problemene, men som allerede nevnt er det et virkemiddel som ikke fungerer-

Mediekanalen. Mange som ser et fagområde de har kunnskap om belyst av journalister blir sjokkert over hvor mangelfulle tekstene som kommer på trykk er. Dette er også svært tydelig når det kommer til skole. Dersom lærere kommer til orde beskrives de ofte som sutrende, motvillige og late. Avspasering beskrives nesten alltid som ferie. Medienes rolle som opinionsdanner er viktig! Når de beskriver norsk skole på en nedlatende måte, og lærere som unnalurere, er det bildet norske folk sitter igjen med. Også som den 4. statsmakt svikter mediene kapitalt når det kommer til skolen. De går i liten grad gjennom hva som faktisk skjer i skolen når den er valgkampsak valg etter valg.

Aksjonskanalen. Elever lærer også at dersom en ikke får gjennomslag for sine interesser via de andre kanalene kan en bruke aksjonskanalen og eventuelt ty til sivil ulydighet. Tanken er at det gode målet legitimerer bruk av ulovlige virkemidler. Denne muligheten er det svært lite sannsynlig at skolefolk vil benytte seg av. De blir fanger mellom arbeidsgivers stadig villere krav og forventningsfulle barn og unge. Du forlater ikke posten når du vet at jobben de er nødvendig for barn og unges fremtid. Spesielt ikke når du møter 140 par forventningsfulle blikk hver uke…

Markedet. Etter som verden blir stadig mer kapitalisert, ser vi at markedet i økende grad påvirker politiske beslutninger. I disse dager er det blitt kjent at kronprinsbarna skal flyttes til privatskoler. Markedet fungerer! Når de private skolene kan tilby bedre arbeidsvilkår for lærere, da drar de dit. Mindre rigide regler muliggjør utenlandsturer, fleksibilitet og andre goder som den offentlige gratisskolen ikke makter å gi. Flere elever søker seg til privatskoler, det vil si økt etterspørsel, og dermed behov for flere private skoler. Den sittende regjeringen har jo hele tiden ønsket flere privatskoler, så akkurat nå er jo ikke det overraskende. Det snodige er at opposisjonen ikke ser at de både ved å unnlate å handle, og ved i stadig større grad kneble den offentlige skolen er med på å fremskynde denne tendensen.

Løsning? Jeg frykter at systemsvikten er så gjennomgående at problemet ikke lar seg løse. Kanskje er vi havnet i et Webersk «jernbur», der byråkratiet har gjort oss handlingslammet og ufrie. Jeg tror, dessverre, at strukturene er i ferd med å knekke den offentlige skolen som på mange måter har vært bærebjelken i det egalitære velferdssamfunnet vårt. Det ser ut til at vi er på vei mot større forskjeller og et helt annet samfunn. 

Direkte inne fra Holmsbu

Da sitter jeg på en konferanse der mange lærere, bibliotekarer og andre skoleinteresserte formidler hvordan IKT kan brukes for å fremme undervisning. Her er det mange muligheter og mange tips en kan ta med seg hjem.

Noen av oss skulle ønske at Utdanningsdirektoratet gjorde sin del av jobben ved å være noe klarere når det gjelder hvilke regler som gjelder for kildebruk ved eksamen. Det er jo litt dumt at Skolenorge jobber seriøst for å lære de unge å bruke kilder, mens direktoratet ikke klarer å bestemme seg for hvordan denne kompetansen skal vurderes. Mon tro om ikke elevene er tjent med denne kompetansen når de skal videre i utdanningssystemet.

Spennende i Nord-Afrika og Midt-Østen

Det er interessante tider for oss som er opptatt av politikk. Jeg håper virkelig de lykkes med å gjennomføre demokrati i de landene som gjør opprør mot korrupte ledere. Men, jo lavere HDI landene har, des vanskeligere blir det nok å få til systemendringer. OK, Norge var jo ikke et spesielt velutviklet land i 1814, men forventningene hos folk sto jo i forhold til det nivået vi befant oss på. I for eksempel Egypt er det jo en bitteliten overklasse med vannvittig materiell levestandard, en liten middelklasse med akademisk ballast, men svært begrenset kjøpekraft og en enorm underklasse som ikke har verken det ene eller det andre. (Situasjonen minner kanskje mer om Frankrike i 1789?) Uansett ønsker middelklassen raskere økonomisk velstand enn det landet har penger til å innfri. .....og hva med alle de andre? Jeg ønsker lykke til og håper virkelig at menneskene i denne regionen får det bedre!

Nå blir det EYP!

I morgen reiser jeg med fire elever til regnets og vestlandets hovedstad. Elevene skal representere skolen i europeisk ungdomsparlament. Dette er et supert arrangement der skarpskodde elever får bryne seg på tilsvarende typer fra hele landet. Mine elever skal drøfte Israel/Palestina-problematikken, samt skissere løsninger på eldrebølgen som feier inn over Europa parallelt med økende ungdomsledighet og skakkjørte økonomier.

Lykke til! Jeg er heldig som får være med som observatør og reiseleder.

Da er vi i gang!

Man kan ikke være så mye dårligere enn tidligere elever! Inspirert av Reidars blogg kastet jeg meg rundt og satte i gang. Selv om slutten på ferien som vanlig gikk alt for fort er det deilig å komme i gang igjen. Skolen er en byggeplass, men det glemmer man fort når den daglige aktiviteten er i gang. 

Vi på Drammen vgs fikk oss en fantastisk start da det ble klart at vi skal på personalseminar til Istanbul. Nå blir det tid til å bli kjent med alle de nye, og ikke fullt så nye, kollegene. I tillegg er det artig å komme til et sted med så mye spennende historie, en arena som viser skillene mellom ulike kulturer tydelig og ikke minst et land som svært mange av elevene våre fortsatt heier på når de spiller landskamper mot Norge...

Nok for i dag. I morgen blir det nok noe om møtet med nye og gamle elever.... og kanskje litt om hvor mye god kildebruk bør ha å si for karakteren i visse fag...